I tillegg starter folkeopplysningskampanjen om forebygging av selvmord i vår region 15. oktober. Målsetningen med kampanjen er at flere søker hjelp og at flere tør å spørre om selvmordstanker når de er bekymret. Forebygging av selvmord foregår på ulike nivåer, og verdensdagens fokus på tilhørighet – å oppleve seg sett, forstått og respektert i et fellesskap er en viktig del av selvmordsforebygging.
Så hvordan kan vi bli bedre på å se, forstå og respektere menneskene vi deler møteplasser med?
For det første må vi ta oss tid til å snakke med hverandre – ikke bare om vær, mat, trening etc, men også om andre tema der man går litt mer inn under overflaten. Når man snakker med andre som man enten vet at har det vanskelig, eller der man har mistanke om at de strever: Vær nysgjerrig, lyttende, støttende, ha respekt for at vi mennesker er ulike og har ulike behov – det er ikke sikkert at det som er hjelpsomt for deg når du har det vanskelig er hjelpsomt for den du snakker med.
Vi mennesker har et grunnleggende behov for anerkjennelse av egne følelser og opplevelser. Derfor er det viktig at vi anerkjenner, med både ord, kroppsspråk og tonefall at vi forsøker å forstå hvordan den andre har det. Uansett hva “det vanskelige” handler om – kjennes det for de aller fleste godt ut å få en anerkjennelse av egen opplevelse. Vi kan for eksempel si “Det høres skikkelig tøft ut” “Ikke rart du er sliten/stressa/bekymra/nedfor etc”. Akkurat dette kan øke den andres opplevelse av å bli sett, forstått og respektert.
Noen vil gjerne komme med velmenende råd, tips, eller si noe om hva som har hjulpet for en selv. Da er det lurt å først spørre den det gjelder: “Vil du jeg skal komme med noen råd, eller vil du heller at jeg skal lytte videre?” “Jeg har opplevd noe som likner – har du lyst til å høre om det?”. Man kan bomme med slike velmente råd - kanskje fordi personen allerede har tenkt på det selv, eller kanskje fordi personen der og da ikke orker/klarer å følge rådene - og hvis vedkommende allerede føler seg noe mislykka, kan denne følelsen øke.
I boka “Sa jeg noe feil? Hvorfor samtaler skjærer seg, og hvordan vi kan bli bedre til å snakke sammen” av psykolog Aksel Inge Sinding er det mange eksempler på hva som er lurt å si, og ikke lurt å si, til en som har det vanskelig. Hans hovedpoeng er: Prøv å vise forståelse for hvordan den andre har det, og anerkjenn den andres opplevelse. Når folk har det vanskelig, ønsker de ikke å bli fortalt hva de burde føle - de ønsker å vite at du bryr deg om hva de føler. Når en vanskelig følelse får lov til å være der, vi setter ord på den og det føles trygt å gjøre det, vil den etter hvert også roe seg. Det gjør det lettere å finne løsninger, reflektere over situasjonen eller gi slipp.